Reisebrev fra Ole i Afrika

Originalt skrevet av: Ole Moland

Hei Njjk

Jeg heter Ole, og jeg har vært medlem av NJJK i 12 år. Det siste halvåret har jeg bodd i Lusaka i Zambia som judofrivillig ansatt av NIF. Her nede er jeg formelt ansatt av det Zambiske Judoforbundet og har presidenten i forbundet som overordnet. Nå tenkte jeg å skrive litt om det jeg har drivd med det siste halvåret.

Til daglig jobber jeg fra the Olympic Youth Development Centre (OYDC) som judokoordinator. Det er et helt nytt senter, så da jeg kom etablerte vi et nybegynnerparti med meg som trener. Utfordringene med nybegynnrerpartier i Zambia er ganske forskjellige fra i Norge. For det første er det ikke mangel på barn. En kan gå til en hvilken som helst barneskole og si antall barn en vil ha, så kommer de på trening neste mandag. 100 barn er ikkeno problem. Barna er villige og disiplinerte. Det er ikke dårlig, for spesielt disiplinerte utenom judomatta er de ikke. Kanskje det har med det svarte beltet og den hvite drakta å gjøre.

Heller enn disiplin og rekrutering er det ressurser som er det virkelige problemet. Ingen av barna kan betale for seg. Drakter og matter må skaffes fra ekstærne donorer. Det Norske Judoforbundet har donert ca 30 drakter, det er de vi bruker nå. Det vil si at vi har 30 utøvere på trening hver dag, men det sitter alltid ytterligere 30 på siden og har lyst til å begynne. De får vente til neste donasjon kommer.

Nivået på judo i Zambia er ikke så aller værst til tross for omfattende ressursmangel. Judo er en av få idretter som har klart å etablere en frivillighetskultur og det er veldig mye som skjer i zambisk judo om dagen. Det virker som om det er flere som har fått øya opp for at det er stort vekstpotensiale.

Judostevner arrangeres nesten en gang i måneden for både barn og seniorer . Jeg har initierte trenerkurs forige semester. Neste halvår skal det være både dommer og enda et trenerkurs som bygger videre på det forige. Ingen av delene har vært arrangert de siste ti årene. Under vm i Tokyo var det en Zambier som vant to kamper, det er vel bedre noen nordmann på ganske lenge.

Utenom arbeidet er det jo litt spessielt å bo i et av verdens fattigste land, og et land som på de fleste måter er annerledes enn Norge. Det er artig å oppleve gjestfriheten her. Hvordan alle skal drive å hilse hele tida og hvor sinnsykt mye de går rundt og gliser. For ikke å si hvor villt sakte en er nødt til å gå når en er afrikaner. Zambia er et av landene med høyest andel HIV positive i verden. Det er en problematikk jeg er veldig uvant med. En kan aldri se det på en person, så det synes ikke. Men det er folk som dør rund en hele tiden. Det går nesten ikke en uke uten at en tante eller en fetter av noen en kjenner har dødd . Likevel setter ikke det en nevneverdig demper på stemninga, for den er stort sett god hvor enn en går. Og har en lyst på en pils er veien alltid kort, uansett hvor en befinner seg, og det er alltid noen karer på hjørnet som villig slår av en prat over ei cola eller no.

Mens du likevel sitter her og leser kan jeg informere om at det er en åpen plass for en judofrivillig i Zambia for neste år også. Det kan anbefales, det er et år en vokser veldig på. Søknadsfristen er 15.februar og søknaden er ikke bindende, GÅ FOR DET! Eventuelt anbefal det videre.

Mer info kan finnes her .

Hilsen Ole